Klassisk Ridning

Klassisk Ridning - definisjon

Definisjonen

Klassisk Ridning - å utdanne en hest til, med glede og i harmoni med rytteren, å utvikle sitt fulle naturlige bevegelsespotensiale. Hesten skal lære å stole på og respektere rytteren, og gjøres sterk og balansert i kroppen. Slik at den blir rolig, lydig og smidig, dermed trygg og bekvem å bruke, og kan ha et langt arbeidsliv uten å ta skade av det.

Gammeldags - eller så viktig som aldri før?

Klassisk Ridning, enkelt forklart, er intet mindre enn det beste av Europeisk ridekultur gjennom tidene - samlet sammen og satt i et logisk system. Denne skattekisten av viten ble utviklet gjennom omtrent 500 års prøving og feiling (eller mer enn 2400 år, hvis vi teller fra de den første kjente henvisningen til grunnleggende prinsipper hos de Klassiske grekerne). Denne lange tradisjonen har i vår tid truet med å dø ut, men i de senere årene har flere og flere begynnt å gjenoppdage den.

I Tyskland startet denne "renessansen" allerede på 1980-tallet, knyttet til navn som Richard Hinrichs, i Storbritannia våknet interessen for alvor på 1990-tallet med Sylvia Loch som viktig pådriver. Det har også blitt dannet forskjellige foreninger for å bevare/ fremme den ekte Klassiske ridningen. Noen av de viktigste ridemestrene sine skrifter har blitt gitt ut igjen, og nye bøker og tidskriftsartikler prøver å spre kunnskapen blandt et større publikum.

Ved siden av statlige institusjoner som Den Spanske Rideskolen i Wien, Cadre Noir i Frankrike eller Det Kongelige Spanske Rideakademiet i Jerez, prøver også forskjellige høyt utdannete privatpersoner, og ikke-statlige skoler som Rideakademiet Von Neindorff i Karlsruhe, Tyskland, å utdanne hester og ryttere på et høyt nivå innenfor den Klassiske tradisjonen slik som den forstås i deres eget land.

Nå begynner betegnelsen "Klassisk" så smått også å dukke opp i det norske hestemiljøet, f. eks. så trykte Hestesport (fra 7/ 2003) 2 artikler om "Fysiske grunner for klassisk utdannelse" oversatt fra et tysk blad, og forskjellige internettdebatter har oppstått.

Diskusjonen om at man burde gå tilbake til den Klassiske Ridningen, har pågått lenge, vanligvis kalt fram av problemer knyttet til en del av samtidens ryttersport - f. eks. en altfor rask og hard utdannelse av hestene, eller treningsmetoder som skal gi hurtigere resultater, men kan føre til lidelse eller varige skader hos hestene. Stikkord er her "barring" av spranghester, eller sammensnurpende neserem, eller det å trekke ned hestens hode ned med harde tøyletak/ feil anvendte hjelpetøyler, når det gjelder dressurhester.

- "Hurtigtrenerne kunne til alle tider bare vise fram middelmådige resultater, fordi hestene [...] fungerer ikke slik.
For så snart tvang skal erstatte tid, begynner kamp og krampe.
Så oppstår hester som i tilsynelatende form utfører alle slags øvelser, hester som er jobbet (og ikke for lite), men ikke ridd; fordi ridningens kjennetegn er alltid mykhet og smidighet, mens slike produkter utmerker seg negativt med hardhet og spenninger".

- Alfred Knopfhart, tysk standardautor, 1979.

Alt dette er ikke noe nytt. Så langt tilbake som 1956, kritiserte Erich Glahn (Reitkunst am Scheideweg) i anledning av OL i Stockholm, hvordan rytternes ambisjoner tar over og hvordan hester blir overfordret, hvis ikke direkte mishandlet av skarpe redskaper og grov innvirkning. Den siste oppblomstringen av debatten markeres av en artikkel i det tyske rytterfagbladet St. Georg (08/ 2005), hvor en del av den moderne dressursportens treningsmetoder belyses meget kritisk, bl. a. den såkallte "rullekuren", hvor hestens hodet trekkes ekstremt lang ned og bak.

Artikkelen har kalt fram en meget stor respons hos både fagfolk og publikum, og mange høyt profilerte personligheter fordømmer "rullekuren", og krever på nytt at man baserer seg igjen på den Klassiske læren. Man forlanger at alle unaturlige teknikker og all tvang bannlyses. Ryttersportens verdensforbund (FEI) har satt ned et komité til å vurdere om "rullekuren" er skadelig for hestene, men komitéens rapport (Februar 2006) har fått mye kritikk for det som mange mener er en altfor "tam" behandling av problemet.

FEI anklages fra forskjellige hold for å ikke tørre å ta et oppgjør med kjente ryttere som bruker "rullekuren", og for å ikke forsvare den Klassiske læren. Den vedvarende kritikken av mange dressurdommere blomstrer opp igjen, hvor disse anklages for å belønne "spektakulære" ekstrembevegelser fra til dels anspente hester, uansett med hvilken midler disse har blitt oppnådd - istedenfor at korrekt, Klassisk, ridning med en avslappet, balansert hest settes høyest. Debatten raser videre i fagmedia.

Men den som vil finne seg tilrette i denne debatten, må først vite hva det da egentlig er, det "korrekte, Klassiske", som den ene siden bruker for å begrunne argumentene sine med.

Forskjellige etiketter - samme innhold?

Temaet "Klassisk Ridning - Hva? Hvordan? Hvorfor?" er altså fortsatt - eller igjen - meget aktuell. For å unngå forvirring med begrepene kan man si at med termen "Klassisk Ridning" menes det på denne websiden, ridning i tradisjon med læren til François Robichon de la Guérinière og Den Spanske Rideskolen i Wien.

Men det er viktig å få med seg, at den Klassiske tradisjonen har alltid utviklet seg i flere Europeiske land, mest viktig var her først den iberiske halvøya, Italia, så Frankrike, og senere Tyskland og Austerrike. England har gitt viktige impulser når det gjelder jakt- og terrengridning, og selvfølgelig ved "oppfinnelsen" av den engelske fullblodsen som ble så viktig i avlen av dagens sportshester. Regioner som i dag er del av Polen, Ungarn og Slovakia, har vært meget viktige avlsområder.

Impulser har kommet fra forskjellige steder til forskjellige tider, og hatt en mangfoldig innflytelse på hverandre. Også i dag kan vi erkjenne visse regionale særtrekk med den Klassiske tradisjonen slik som han praktiseres f. eks. i Portugal, Spania, Frankrike, eller Tyskland/ Østerrike. Dette mangfoldet, som bindes sammen av felles historiske røtter og anerkjennelse av de samme ledende prinsippene, er et tegn på at Klassisk Ridning er et levende kulturarv, ikke en museums-gjenstand som er "ferdig" og fast definert en for alle ganger.

Noen kaller også dagens dressurridning, slik vi ser den i ryttersportens konkurranser, for klassisk ridning. Dette er uheldig, fordi - til tross for at det er godt mulig å ri Klassisk i konkurranser - så er altså den kritikken som rettes mot en del av dagens dressur- konkurranseridning, basert nettopp på at denne oppfattes å bryte med de Klassiske prinsippene.

Noen bruker også begrepene Akademisk Ridning eller Barokkridning. Disse begrepene virker oftest å karakterisere et forsøk å gjenskape ridestilen som ble kultivert ved Europas fyrstehoffer i Barokkperioden. Stilen kjennetegnes med at man har som mål å ri hesten mest mulig samlet med en hånd på blankt kandar, helst helt opp til "skolene over bakken", og man bruker gjerne klær og hesteutstyr fra Barokktiden. Dette er en stil som har blitt gjort populær av Bent Branderup fra Danmark, spesiellt gjennom hans imponerende og fargerike oppvisninger.

Men også andre Klassisk orienterte ryttere viser fram hestene sine i oppvisninger, gjerne iført tradisjonelle eller historiske antrekk. I Tyskland har man til og med begynt med konkurranser for de "Barokke" hesterasene, hvor rytterne også gjerne kler seg passende til hesterasen, eller inspirert av historien.

Den Klassiske Ridningen, eller "Den Rene Læren" som vi fokuserer på her, er noe annet og mye mer omfattende enn de ovenevnte ridemåtene. Den er ikke en "ridemåte" på lik linje med andre, hvor målsetningen er et bestemt sluttresultat (f. eks. at hesten kan gå de og de øvelser). Klassisk Ridning oppfattes heller som det grunnleggende bak alle treningssystem, samlingen av tidenes viten om hvordan man kan hjelpe hesten til å utføre alle oppgaver på den optimale måten - om det gjelder dressur, sprang, høye skole, eller annet.

Klassisk Ridning er de praktiske konsekvensene av den "vitenskapelige" tilnærmingen til hesten - i motsetning til en bruksbasert (arbeidsridning) eller en konkurransebasert tilnærmelse. Man kan kanskje tenke seg Klassisk Ridning som et felles ideal som mange av de største autoritetene i ridningens historie var, og er, enig i. Fordi det er samlingen av de logiske konklusjonene som oppstår når rational tenkning og viten om hestens natur treffer sammen.

Klassisk Ridning ansees altså som en levende tradisjon, som har utviklet seg forbi den barokke perioden - en tradisjon som er definert av at den følger visse (de "Klassiske") verdier, men som utvikles og interpreteres på nytt av hver nye generasjon som tar imot den av sine læremestre. Det er enighet i fagverdenen at Klassisk Ridning, forstått på denne måten, praktiseres på sitt høyeste nivå av Den Spanske Rideskolen i Wien i dag. Men som sagt, også mange andre ryttere rundt om kring i verden, på alle nivåer, ser på den Klassiske læren som rettesnor for sin ridning, og prøver å etterleve den.

Men hva går det hele nå egentlig ut på...?

Siden Klassisk Ridning er en levende tradisjon, ikke "oppfinnelsen" til et enkelt menneske, finnes det ikke den ene offisielle læreboken, eller en "guru" som fastsetter hva som er "Klassisk". Men det er bred enighet blandt dagens Klassiske ryttere, akkurat som i de allmennt anerkjennte Klassiske skrifter (som Guérinière, Podhajsky), hva som hører med blandt de "Klassiske" verdiene som definerer Klassisk Ridning.

Ubetinget respekt for hestens natur og velferd
==> dermed forbud mot all bruk av makt og tvang mot hesten
Utvikling bare av bevegelser og holdninger som er naturlige for hesten
Hensyn til hestens individuelle forutsetninger
Harmoni og skjønnhet som øverste målsetning - ikke sammenligning mot en ytre form eller mot andre ekvipasjer. Hver hest er et individ, og må utvikle den individuelle måte å gå på som er optimal for han. Kunstverk, spesiellt levende kunstverk som velskolerte hester, kan i siste konsekvens ikke sammenlignes.
Hesten skal ikke "dresseres" til å vise visse øvelser på kommando - den skal gymnastiseres, og lære å la seg føre av rytterens hjelpere. De forskjellige øvelsene er treningsverktøy i denne gymnastiseringen og opplæringen, og skal brukes på det tidspunktet hvor hesten har behov for akkurat den hjelpen de kan gi. Hesten er ikke til for å utføre øvelser - øvelsene er til for å utvikle hesten slik at den kan bevege seg korrekt under ryttervekten.
Korrekt vil si: Taktfast, løsgjort, villig, dynamisk, balansert, rakt, samlet i en grad som er passende for hestens kroppsbyggning, utdanningsnivå og den aktuelle oppgaven.
Hesten skal ris "bakfra framover" - energien som rytterens sits og sjenkler kaller fram i hestens bakbensbevegelse, skal flyte gjennom hestens løsgjorte rygg inn i rytterens myke tøylekontakt, som dirigerer denne energien slik at hele ekvipasjen oppnår best mulig balanse. Det er Klassisk.
Rytteren må IKKE ri "framfra bakover", dvs. at han med tøyletak prøver å dra hestens hals i en form, noe som bremser og blokker hesten - og så prøver å tvinge hesten fram igjen med sjenkel, spôrer og pisk. Dette går i mot hestens biomekanikk. Det er ikke-Klassisk.
Rytterens opptreden overfor hesten, andre mennesker, og verden ellers forventes gjerne basert på visse idealer. Disse er preget av humanismen og opplysningstiden (Europas "Klassiske" tidsalder). Det kreves en rationell tilnærming til ting, deriblandt hester - man skal bruke fornuften til å forstå hvordan ting henger sammen, og så respektere disse "naturlovene" og rette seg etter dem. Istedenfor å tro på "kjerringråd" eller "mirakelkurer", eller bare banke løs på alt som ikke fungerer.

Den modne, allsidig utviklete personlighet skal komme til uttrykk gjennom en ansvarlig og omsorgsfull holdning. Alle krav man stiller til hester eller mennesker skal være veloverveide, rettferdige, og ta like mye hensyn til den andres behov som til ens egne. Tankegangen er at rytteren må utvikle seg selv (selvdisiplin, utholdenhet, nøyaktighet, tålmodighet, medfølelse, viten, ferdigheter) for å kunne utvikle hesten. Hesten er ikke et sportsredskap, og ridning er mer enn en idrett. Sjefen for Den Spanske Rideskolen, Alois Podhajsky skrev at "Ingen kunst er så nært forbundet med livets visdom som Ridekunsten".

Den Klassiske innstillingen er altså den rake motsetningen av alt som heter konsument-innstilling, bruk-og-kast-mentalitet, kvantitet istedenfor kvalitet. Den Klassiske innstillingen insisterer hardnakket på at det som man bruker livet sitt til, skal ha en mening, og skal gjøre godt - for en selv, og levende vesener ellers.

Stikkordet, formulert på en moderne måte, er livskvalitet. Kanskje en av grunnene at flere og flere føler seg tiltrukket av den Klassiske idealet igjen i dag...?

... dagens kommersialisering er en feig undervurdering av publikum.

Oddleiv Apneseth

Klassisk Ridning versus ryttersporten

Klassisk Ridning blir altså ikke oppfattet som en sport, men mer som en kunst. Ekvipasjens dyktighet blir derfor ikke målt etter i hvor vidt den når opp til et formellt ideal - hvor lang stegene blir i økningen, hvordan frambenet vinkles i passagen osv. - fordi mye av dette er direkte avhengig av hestens type og dens medfødte bevegelsesmekanikk. Den Klassiske målestokken er hvor harmonisk og avslappet det er som vises, ikke hvor spektakulært det er. Hvor korrekt er det - hvor mye er det i samsvar med de Klassiske prinsippene? I hvilken grad har rytteren erkjennt hestens individuelle muligheter og utviklet de optimalt? Respekterer rytteren hestens styrker og svakpunkter og tilpasser kravene deretter?

Her ser vi den grunnleggende forskjellen til konkurranseridningens verden, som er avhengig av sammenligbare parameter for å kunne rangere ekvipasjer. Klassisk Ridning og konkurranseport er ikke, eller burde ikke være, uforenbare motsetninger. Men man må huske at de er preget av hver sine, forskjellige målsetninger. Den Klassiske tradisjonen vil ikke så mye sammenligne, men framelske og feire individuelle muligheter. Det er ingen motsetning mellom å ri Klassisk og starte konkurranser som sådann; heldigvis så ser man også fortsatt veldig gode prestasjoner i sporten som kan leve opp mot de Klassiske kravene. Det er jo ingenting gale med å vise fram sin flotte velskolerte hest offentlig, til glede for andre, og for å lære av kommentarene til en fagkyndig dommer.

Men hvis man rir for å starte konkurranser, istedenfor å se dem som en mulighet å forbedre ridningen, og er villig til å gjøre hva som trengs for å vinne - heller enn å være opptatt av å gjøre det rette for hesten - da følger man et annet ideal enn det Klassiske. For den Klassiske rytteren er hesten ikke et middel til et mål, et redskap for å oppfylle menneskets ambisjoner; noe som kan hvis nødvendig brukes opp, og ofres for disse ambisjonene. Tvert imot så er en viktig del av det å være en Klassisk rytter, å lære å tilpasse sine ambisjoner til hestens behov og muligheter. Fordi hesten er et levende vesen med en egenverdi, som skal få utvikle seg til full utfoldelse av sine evner under rytterens veiledning, og finne glede i bruken av sine evner.

Mye mer enn hester...

Hest på beite

Hesten er et stykke natur. Etter Klassisk syn kan mennesket bare forsvare at han temmer naturen og tar den i bruk, hvis mennesket samtidig tar vare på den. Slik at naturen ikke ødelegges av å bli brukt, men kultiveres. I den Klassiske tradisjonen mener man at en rytters oppførsel overfor hesten, vokser ut av hans innstilling til verden ellers, og avslører til syvende og sist hvilken person han egentlig er. Ridning blir gjerne sett som et sannhestens øyeblikk, og hesten betraktes som rytterens ubestikkelige speil. I denne vil rytteren finne igjen seg selv, og feilene han finner ved sin hest, er bare en refleksjon av hans egne...

En Klassisk ekvipasje blir sett på som en sammensluttning av to individer, et arbeidsfellesskap. Det kan ikke fungere hvis rytteren hersker som en tyrann - fordi hvis hesten tvinges til lydighet, vil den jobbe dårlig pga. frykt og kan også ikke stoles på, pga. at den vil prøve å gjøre opprør hvis sjansen byr seg. Ekvipasjen kan heller ikke være et partnerskap av likestillte - fordi bare rytteren er klok nok til å alltid kunne vite hva som er farlig for, og hva som gangner, hesten i menneskeverden, hvor hesteinstinkt alene ikke strekker til.

Ved å ta hesten fra sin naturlige omverdenen inn i sin tjeneste, overtar rytteren ansvaret for hestens velferd og trivsel. I ekvipasjens arbeidsfelleskap tilbyr rytteren hesten sin kloke ledelse og beskyttelse, og hesten "betaler" for det gode og trygge livet ved å stille sin overlegne fysiske kraft i rytterens tjeneste. Rytteren, ved å alltid være rettferdig, og aldri stille urimelige krav, gjør seg fortjent til hestens tillit, og ved sin suverene ledelse gjør rytteren seg fortjent til hestens respekt. Hesten ved sin tillit, og sitt lojale samarbeid, gjør seg fortjent til rytterens omsorg.

For hesten som flokkdyr, er det naturlig å ønske seg en sterk, omsorgsfull leder som han kan følge. Hesten er leken også i voksen alder, har et stort behov for sosialkontakt, og dens høyt spesialiserte kropp trenger daglig mosjon for å trives. Ved å gi hesten beskyttelse, veiledning, en interessant oppgave med mye ros for sine prestasjoner, kan rytteren tilby hesten akkurat det han trenger - en erstattning for kravene livet i villmarken ville stillet til hesten, en mulighet til å bruke kroppen og psyken slik de er ment til å brukes.

Ansvaret for at dette samarbeidet mellom menneske og hest lykkes, ligger altså fullt og helt hos mennesket - som er den parten som ønsker dette samarbeidet, og som er mest intelligent. (Forhåpentligvis...) Rytteren må bli til noen som en hest kan stole på og respektere, før han kan forvente at hesten gjør det. Han må være kultivert, før han kultivere hesten. Goethe skrev en gang at det er vanskelig å si, hvem som egentlig oppdrar hvem i ekvipasjens fellesskap... Og mange Klassiske ryttere har erkjennt at hesten har lært dem mye ikke bare om ridning, men også om det å være menneske. Alois Podhajsky, en av Den Spanske Rideskolens mest kjennte lederne, kalte da også en av sine bøker "Mine læremestre, hestene..."