Klassisk Ridning
Den Klassiske forsiden |
Historie og definisjoner |
Den Klassiske Ridningens historie |
Klassisk Ridning, definisjon |
Om oss |
Sitemap
Den Klassiske Ridningens historie
Lenge siden...
Hester har vært brukt av mennesker i omtrent 5500-6000 år: Som matkilde, til transport, jakt, krigføring, representasjon, og forlystelse (veddeløp, oppvisninger, hestesport, fritidsridning). I fortløpende tilpasning til formålet med ridningen/ kjøringen, har hestetypene blitt forandret gjennom avl, som ble mer og mer målrettet etter hvert. Det samme gjelder utstyret, rytterens sits, hjelperne man brukte for å kommunisere med hesten, og planen hesten ble trent etter.
Intet nytt under solen?
Under hele denne lange utviklingen, har man alltid kommet tilbake til, oppdaget og gjennoppdaget, visse prinsipper. Visse ingredienser skulle visst alltid til for at hestene kunne yte optimalt. Uansett om det var kavallerihester i antikken, arbeidshesten til en cowboy i California, eller en hingst ved den Spanske Rideskolen. Disse nøkkelprinsippene ble en slags "Klassiker". De går igjen og igjen hos de "store" rytterne fra alle tider - de som ble husket av senere generasjoner. Den som befatter seg med ridningens historie, vil merke at alle disse mestrene gjorde og sa og skrev forbausende like ting, hver innen sin tradisjon.
De insisterte f.eks. alle på at hestene ikke måtte bli skremt eller få vondt av rytteren og hans innvirkning, fordi da spenner de seg og blir mindre bevegelig som resultat; hestene må ikke stresses, da lærer de ikke noe; rytteren må ikke hindre hestens naturlige balanse og bevegelsene; hesten må gjøres ekstra sterk og læres å bære rytteren med hvelvet rygg, hvis hesten skal holde lenge; hesten trenger både tillit til, og respekt for rytteren, hvis han skal jobbe med full innsats; hesten må jobbes fra bakparten framover, ikke trekkes sammen med tøylen, hvis han skal utnytte sin fulle kraft som kommer jo fra bakparten.
Så her har vi nesten "en tradisjon på tvers av alle tradisjonene", som har sine røtter ikke i et bestemt område, tidsavsnitt, eller bruk av hesten. Den har sine røtter i hestens natur og nødvendighetene som vokser ut av denne. Det er en tradisjon av hensyn til hesten.
Hvis man tar dette hensynet til hva hesten trenger for å fungere optimalt, til sin ytterste konsekvens, og setter det i et nøye gjennomtenkt system, da får man det som vi i dag kaller "Klassisk Ridning". Vi ser at all god ridning innenfor de forskjellige tradisjonene er litt "Klassisk" på sin måte; og vi ser også at Klassisk Ridning er mer enn en tradisjon, den er i grunnen tidsløs.
En Klassiker.
Det som alltid er riktig og bra - i sin reneste form.
Alt for ofte ser jeg hester i høyere dressurklasser, som sliter med å forbøye sine kropper i stillingene som rytteren krever, fordi ingen har lært dem, at disse leksjonene hadde vært mye enklere, når de hadde bøyet bakbena og tråkket lengre under seg med dem. Den resulterende overbelastningen fører før eller senere til skader på virvelsøyle, knær, haser, og koder. Dersom flere ryttere hadde visst at de gjennom sin egnet sits kan frigjøre hestens skuldre og gi ham tilbake nakkevirvelsøylens bevegelighet, hadde ufølsomme, til og med brutale treningsmetoder og meningsløs eksperimentering gått i glemmeboken, og alle de mange hjelepetøylene på markedet hadde forblitt på hyllene i butikken, hvor de hører hen. Allerede for mer en to tusen år siden advarte Xenophon [atenisk hærfører, ca. 400 f. Chr.] mot å ta snarveier i hesteutdannelsen [-] "Ingenting som er tvunget eller beror på en misforståelse kan være pent. En danser tvunget av pisk eller sporer til å danse er ikke penere enn en hest utdannet på denne måten. En hest som handler under tvang handler blindt [...] Hester og mennesker behandlet på denne måten virker klumsete og aldri elegant og yndig. Vi ønsker oss hester som på eget initiativ på bestemte signaler viser de fineste sprang og gangarter [...] Disse er hestene som guder og helter rir på."
- Joni Bentley, engelsk ridelærer etter den Klassiske tradisjonen
og Alexanderteknikk-lærer, 1999
Hesten ser historiens lys
Fra ca. det 3.-2. årtusen f. Kr. har vi belegg for at hesten bruktes foran kultvogner, fra rundt 2000 f. Kr. kjenner vi til hester som trakk stridsvogner, fra ca. 1500 f. Kr. finnes kilder for ridebruk av hesten. I det 6. århundre f. Kr. vet vi at Simon fra Athen skrev en ridelære, som den ateniske hærføreren Xenophon (ca. 430 f. Kr. -ca. 354 f. Kr.) baserte sine skrifter på. Blandt disse er Om Ridekunsten, den vestlige ridekulturens grunnleggende verk. Her finnes allerede tankene om nødvendigheten av innlevelse i hestens natur, og en planmessig skolering, som ble så pregende for den senere utviklingen av den Klassiske Ridningen.
Byste av Xenophon
Helt gresk?
Xenophon hadde allerede erkjent den viktige sammenhengen mellom hestens psykiske tilstand og hans holdning og bevegelse (i dag kalt "psykosomatisk kobling"). Han krevde at hvis man vil at hesten skal se pen og stolt ut under ridningen, må man la hesten gå i den holdningen den selv velger når den vil vise seg fram - det vil si, som vi sier, i samling.
Som kjent samler hesten seg naturlig når den er sprek og/ eller vil imponere en artsfrende: Bare tenk på hingsten som viser seg for hoppene eller for en rival, med stolt hvelvet hals og høye steg, all hans energi "samlet" sammen. En hest vil gå samlet når den er stolt og føler seg sterk; når hesten er redd eller usikker, vil den gå på motsatt måte: Med lav hals, lave steg, "sammenkrympet" med "halen mellom bena". Å prøve å tvinge en hest til samling, er dermed umulig - tvang vil framkalle frykt og spenning og dermed den motsatte holdningen av samling.
Mellomalder
På 700-800-tallet e. Kr. la de frankiske universalkrigere grunnlaget for middelalderens senere lanseridning. Utover middelalderen be ridderne tyngre og tyngre pansret, og hestene forandret seg fra forholdsvis små og lette typer til større og tyngre. Rytterens rustning, salen med høye fram- og baksvisler, og sitsen med lang, framoverstrukket ben, førte til at rytteren hadde lite mulighet til å følge hestens bevegelser, og hade lite kontakt mellom undersjenklene og hesten. Så de høye salene måtte sorge for å holde rytteren trygg på plass, og ekstremt lange og skarpe spôrer pekte bakover mot hestens sider slik at rytteren kunne nå dem. Under slike forhold kunne det vanskelig oppstå en fin kommunikasjon mellom hest og rytter, så veldig lange og skarpe kandarbit ble brukt for en mekanisk kontroll over hesten.
Mot slutten av middelalderen var rustningene blitt så tunge, at de gjorde rytterne altfor ubevegelige, og samtidig gjorde ny våpenteknikk (ildvåpen!) og militærtaktikk ridderkavalleriet mindre effektiv. Trenden gikk nå mot lettere, mer bevegelige hester. Men disse Renessansens hestene var fortsatt tunge i forhold til hva vi i dag ser på som lett ridehest. Saltøyet ble litt nettere, men var i prinsipp fortsatt veldig lik middelalderens. Også "ståsitsen" ble hold fast ved.
Renessanse
Siden Spanske sytrker hadde erobret kongerikene Napoli, Sardinia og Sicilia i 1502, var det kommet en god del iberiske hester (=hester fra den spanske halvøya) til Italia. Disse hestene var lettere og mer temperamentfull enn de innfødte, og hadde også utpreget naturlig balanse, evne til samling og elegante, høye bevegelser. De satte snart sitt preg på de lokale hestetyper, spesiellt i Napoli.
Samtidig våknet sansen for ridning som et mål i seg selv - noe som var en "standsmessig" forlystelse og en mulighet til å vise seg fram. I 1532 grunnla Frederico Grisone et rideakademie i Neapel, den første ikke-militæriske institusjonen av denne typen. I 1550 publiserte han Ordini da cavalcare. I Renessanse-tidens ånd - gjenfødelse av den Klassike Antikken - støtter Grisone seg til Xenophon.
Grisone er overbevist om at hestene må skoleres målrettet med travarbeid, sirkelarbeid, rygging, og klatring for å styrke bakparten. Innstillingen overfor hesten er fortsatt ganske lik som i århundrene før - hesten må underkastes, med makt hvis nødvendig, og man ser på den som ansvarlig for sine handlinger. F. eks. var en oppskrift for å kurerere en hest som nektet å gå fram, å binde en sint katt til en stokk, og så holde katten mot hestens bakpart til hesten flyttet seg... Rytteren skulle skremme hesten til underkastelse med sterk straff, og kose den når den ga seg.
Denne innstillingen mot hesten hold seg lenge; som kjent, i noen kretser til den dag i dag. Men samtidig så ble man mer og mer opptatt av at hestene skulle ikke bare "fungere" i krig - nå skulle de også ta seg ut i fredstid, vise seg fram med lette, dansende bevegelser, styrt med helst usynlige signaler av sine elegante ryttere. Barokktidens adlige og fyrster skulle bli svært glad i ridning som en kunst som kunne pynte det overdådige hofflivet, akkurat som musikk, ballett eller theater. Mange hoff kom til å få sitt eget rideakademie, ridning skulle bli en viktig del av den fornemme mannens "dannelse".
I hestetrening må du altså først være beredt på å åpne deg selv
for hestens sjel.
Også hester har følelser som ikke må bli oversett.
Dette tema ble allerede berørt av de Pluvinel [fransk ridemester, 1623]:
"Vi må alltid streve etter å ikke gjøre hesten sur og kvele dens yndighet,
fordi denne er som blomsterduft,
som aldri vender tilbake når den en gang er gått tapt."
- Joni Bentley,
engelsk ridelærer etter den Klassiske tradisjonen og Alexanderteknikk-lærer,
1999
Barokken og 1700-tallet - rytterne blir opplyst
Og igjen ble man oppmerksom på sammenhengen mellom hvordan hesten føler seg, og hvordan den går. Allerede Xenophon hadde jo skrevet at hesten som tvinges til prestasjonene sine, er like stygg som en danser som bare beveger seg fordi han piskes rundt. Og mens mange ridemestre fortsatte med å være temmelig hardhendt, gikk en prominent mann, Antoine de Pluvinel, ridelærer til den franske kongen Louis XIII, ut med veldig radikale krav.
Hesten skulle ikke straffes på noen måte, så lenge det bare lot seg unngå, slik at ikke den unge hesten skulle miste sin naturlige yndighet, som han aldri kunne gjenvinne. Hesten måtte forstås og utvikles individuellt, hvis han skulle framstå stolt og imponerende, en passende "bevegelig trone" for en fyrste. Så konge eller ei, rytteren måtte øve opp seg selv og smøre seg med tålmodighet. For denne grunnleggende "gjenoppdagelsen" av den psykologiske tilnærmingen til hesten, er Pluvinels bok Le Manége Royal, som kom ut etter hans død i 1623, gått inn i ridningens historie som en av de aller viktigeste milepæler.
Kanskje den viktigste milepælene av alle ble passert med François Robichon de la Guérinières verk Ecole de Cavalerie (1733). Han hold fast ved en human behandling av hesten, men introduserte i tillegg viktige ridetekniske nyvinninger, f. eks. øvelsen versade for å gjøre hesten mer smidig og balansert. Han favoriserte en avslappet balansesits på setet med lett bøyde knær og løst hengende undersjenkler, og lettere, flatere saler som ikke "klemte" rytteren fast. Dette gjorde det mye lettere for rytteren å følge hestens bevegelser enn den gamle "ståsitsen". De la Guérinière gikk også inn for en dominans av vekt- og sjenkelhjelperne over tøylehjelperne, og insisterte på viktigheten av et fint avstemt sammenspill av alle hjelpere. Unge hester skulle ris inn på trinsebit, og også for voksne hester holder det med moderate kandarbit.
Denne fine, mykere rideteknikken ble overtatt av Den Spanske Rideskolen i Wien under Max Ritter von Weyrother med det samme, og treningen der er den dag i dag vesentlig basert på de la Guérinières lære. Men generelt så må vi ikke idealisere Barokktiden siden Pluvinel, eller all tid etter de la Guérinière, og tenke oss den befolket bare av geniale, humane ridemestre som alle utdannet superdyktige hester med fløyelsmyke metoder. Mens den humane tenkningen spredte seg, hold mange andre fast ved eldre teknikker og ofte også ved en mer hardhendt innstilling til hesten. Hver ridelærer, og også forskjellige regioner, hadde sin egen stil, det fantes dyktigere og mindre dyktige individer akkurat som i dag.
Kavallerihestenes tid
.jpg)
Revolusjonenes tidsalder og Napoleonskrigene utover slutten av 17hundre- og 18hundre-tallet, brakte slutten til de adlige rideakademiene, og igjen fikk den militære bruken av hesten størst innflytelse på treningsmetodene. Hestetypene endret seg bort fra de forholdsvis satte, korte, sterke Barokkhestene med anlegg for ekstrem samling, som var ideal for å utføre den høye skolens figurer på trange ridebaner, til lettere, raskere hestetyper egnet for hurtige kavalleriangrep og lange marsjer. Hesteavlen ble etter hvert preget mer og mer av den arabiske fullblodshesten og dens innkryssning i andre raser, for å gjøre dem lettere, hurtigere, mer utholdende, mer hardførere, temperamentfulle og elegante. Araberen og den engelske fullblodsen, utviklet på orientalsk grunnlag i slutten av 1700-tallet i England, overtok på en måte etter de iberiske hestene som tidens heste-ideal.
Kavalleri-offiser fra de franske Garde-lanserytterne i den fransk-tyske krigen 1870-1871. Illustrasjon i teksten til en tysk minnebok om krigen.
Hesteavlen ble mer og mer planmessig, og viktige statlige stutterier ble grunnlagt for å sikre tilgangen til gode kavallerihester, f. eks. Trakehnen i Øst-Prøyssen i 1732 (hjemmet til den kjente Trakehner varmblodshesten), eller Bábolna i Ungarn 1789 (viktig for utviklingen av den edle Shagyaen). Man kan skimte de de første tegn til en "hestesport" i det at veddeløp ble meget populær i England, og var grunnen til framveksten og videreutviklingen av den engelske fullblodshesten.
Utdannelsen som kavalleri-offiserene fikk, var fortsatt gjerne på et ridemessig høyt nivå, basert på Barokktidens "skoleridning". Men man fant ut at ryttere og hester som var eksperter i å "danse" elegant og samlet rundt i trange ridebaner ("skoler"), ikke nødvendigvis dannet et effektivt modernt kavalleri, som måtte kunne storme fram (helst samtidig...) over ulendt terreng i den virkelige verden.
F. eks. så var den dårlige effektiviteten til det Prøyssiske kavalleriet rundt 1740, i begynnelsen av Krigen om den Østerrikske Arvefølgen, sannsynligvis begrunnet i at treningen til ekvipasjene var for ensidig og "gammeldags". Med hjelp fra sin inspirerte kavalleri-offiser, Friedrich Wilhem von Seydlitz, reformerte Prøysserkongen Friedrich II. den Store sitt kavalleri.
86-87.jpg)
Ridestilen var også av den grunnen i forandring, siden man nå gjerne fikk inn mengder av kavalleri-rekrutter til opplæring som var vanlige mennesker, ikke lenger adlige som hadde vokst opp med hest og ridning. Disse måtte kunne læres opp til sikker kontroll av hestene sine innenfor noenlunde fornuftige tidsrammer; og mengder av unge remonter måtte læres opp til trygge ridehester, ikke av høyt spesialiserte ridemestre med mye ressurser og tid ved et hoff, men av militært personel som skulle produsere resultater - helst i tide for neste felttog. Dette førte til en forenkling og skjematisering av ridesystemet, som fikk mer karakter av et "håndverk" med klar definerte, målbare resultater, enn en kunst.
Prøyssisk kavalleri-offiser, 5. Dragoner-Regiment, 1814.
Spesielt viktig for ridningens utvikling ble det ovennevnte prøyssiske kavalleriet sin trening fra Friedrich II. den Stores (1712-1786) tid og framover. Her utarbeidet man et velorganisert treningssystem, streng men pedagogisk virkningsfullt, som gjorde håndverksmessig god ridning lærbar også for vanlige dødelige uten erfaring eller spesielt talent. I Berlin ble det skapt en enhetlig rettesnor for hestens og rytterens utdannelse fra 1817. Fra 1867 ble kavalleriskolen i Hannover meget viktig, med ridemestre som Gustav Steinbrecht (1808-1885) som skrev verker (f.eks. Das Gymnasium des Pferdes) som innvirket sterk på ridningens videre utvikling.
Etter 2. Verdenskrig var kavalleriets tid forbi. Men de militære tradisjonene preget den nye ryttersporten som var i ferd med å utvikle seg, og mange av de første trenerne var gamle kavalleri-instruktører.
Franske lanseryttere ved Somme, Første Verdenskrig. Samtidig fotografi.
Ryttersporten
.jpg)
Allerede i det siste ti-året av 18hundretallet begynte ryttersporten å utvikle seg, med tester for militærtjenestehester og avlstester. I 1894 propagerte den italienske kavalleri-offiseren Federico Caprilli sin "naturlige metode", en sprangsits som tilpasser seg hestens bevegelse over et hinder. (Noe lignende hadde allerede blitt brukt tidligere, bl. a. på Kavalleriskolen i Hannover, men hadde ikke fått spredd seg.) Før hadde man hoppet "bak bevegelsen", med lange stigbøyleremmer, så at man gjerne ble hengenede i hestens munn, og dunket den i ryggen. Den nye sitsen la grunnlaget for den moderne sprangridningen.
Hopping i "gammeldags" sprangsits. Illustrasjon fra en tysk bok om tilridning av kavallerihester.
Den nye hestesporten fikk sin første blomstringstid på 1920- og 1930-tallet, vanligvis hos militære, eller enkelte velstående privatpersoner. I 1912 ble de første olympiske ridekonkurranser holdt i Stockholm, og i 1921 ble FEI grunnlagt, ridesportens internasjonale organisasjon.
Vi skal her fokusere mest på utviklingen i Tyskland, siden det var her ryttersporten og avlen av sportshester blomstret opp først og sterkest, og har på mange måter satt sitt preg på ridningen i andre land.
En tysk rideinstruks for kavalleriet fra 1882 ble utvidet til den berømte HDV 12, forskriften for militæret fra 1912. Denne kom ut i reviderte utgaver i 1926 og 1937, og ble grunnlaget til Richtlinien für Reiten und Fahren , Det Tyske Rytterforbundets (FN) rettslinjer for ridning og kjøring (1. utgave 1950). Disse definerer den moderne sportsridningen, og konkurransereglementet så vel som utdannelsen av yrkesryttere og yrkes- og amatørinstruktører retter seg etter dem. I alle FN sine publikasjoner understrekes det at FN og ridemåten den står for, betrakter seg som videreføringen av den Klassiske tradisjonen.
Dette har altså nesten helt fra begynnelsen blitt betvilt fra forskjellige hold. Vanligvis siktet kritikken mot at konkurranseidrettens tids- og etterhvert økonomiske press førte til en forflatning av ridekunsten, hvor tvang altfor ofte måtte erstatte kunnskap og tålmodighet. Debatten raser som sagt fortsatt.
Betydningen av ryttersporten for at hesten, og viten om dens hold og trening, såvel som en infrastruktur for den private hesteeieren, i det hele tatt eksisterer i dag, kan derimot ikke betviles. Allerede i 1948 ble det utgitt den første kalender med ridekonkurranser i Tyskland. Men i omtrent 25 år etter den Andre Verdenskrig, sank antallet hester i hele Vest- og Middeleuropa dramatisk, og mange spådde at snart ville hesten bare overleve i zoologiske hager. I 1970 fantes det bare omtrent 250 000 hester i Tyskland - mot fortsatt 2, 5 mill. hester på 1950-tallet.
Den nye ryttersporten, som traff på et samfunn hvor flere og flere hadde fritid og penger å bruke på en hobby eller idrett, sørget for at antallet hester i Tyskland vokste igjen fra 1970 framover. I 1972 organiseres den første heste-messe med presentasjon av hester, nyheter, show og utstyrssalg - den senere verdensberømte "Equitana". Fra 1980-tallet spredde idéen seg, markedet for hest og ridning vokste sterkt, og flere og flere lignende arrangement dukket opp.
Fritidsridning
Sportsridningen som beskrevet ovenfor, og dens ofte veldig forenklete form man møter i mange av dagens rideskoler, er nok det som folk flest i dag kjenner som "ridning". Men etter hvert blir flere og flere også i Norge oppmerksom på at det finnes et antall alternative tilnærminger til hest og ridning "der ute" - ofte oppfattes Klassisk Ridning (hvis man i det hele tatt har hørt om det) som en slik "alternativ greie". Mens det jo egentlig forholder seg slik, som vi har sett her, at Klassisk Ridning er "Originalen", og sportsridningen er bare et ganske nytt, og omstritt, kapittel i ridningens lange historie.
Søken etter alternativer til den rådende sportsridningen, begynte meget tidlig; allerede i 1950, året når det første LPO (moderne tyske konkurransereglement) ble utgitt, kom den kjente hippologen Ursula Bruns fortelling om et stutteri for islandshester og shetlandsponnier, som la fram ponnienes fordeler overfor de store varmblods-sportshestene som ble betraktet som de eneste "skikkelige" hestens av dagens samfunn. Bruns ble meget viktig for utviklingen av et "alternativt" hestemiljø i Tyskland. Dette miljøet var mer opptatt av et personlig forhold til hesten, en avslappet sosial atmosfere, og naturopplevelser, enn av å la seg "drille" til konkurransesuksess av strenge eks-kvalleri-instruktører blandt stivpyntete fintfolk i støvete ridehus, på store, dyre, uhåndterlige sportshester som krevde ofte en del kraft (og mot) av rytteren. Neida, var ikke jobben stress nok?
Man søkte etter mer avslappete måter å omgås hesten, og etter nye, spennende hesteraser, helst mindre, og enklere å holde og bruke enn sportskanonene. 1966 ble Tysklands Trekking Klubb grunnlagt, på 1970-tallet spredde begeistringen for Western-ridningen seg. Utenlandske raser som Quarter Horses og Friesere ble importert. Etterhvert fikk de "alternative" sitt eget konkurransemiljø, som i Western- og islandshestsporten. Snart opplevde disse miljøene en del av de samme problemene som den konvensjonelle dressur-/ sprang- /feltrittssporten: Tids- og ytelsespress på rytterne, som ofte ledet det videre til sine hester.
Det alternative miljøet søker etter stadig nye inspirasjonskilder, "nye" hesteraser importeres hele veien, og forskjellige "hesteguruer" dukker opp med sine egenutviklete metoder (som ofte er en ny vri på tanker og teknikker som har vært kjent i arbeidsridekulturer, eller den Klassiske tradisjonen, fra før - bare at allmennheten ikke har visst mye om disse kulturene). Arbeidsridekulturer som Vaquero- og Guardianridningen gjenoppdages, utstyret passende til hesterase og ridestil selges. Man rir ikke lenger "bare"; man rir den-og-den stilen, på den "eneste" skikkelige` hesterasen, eller etter den-og-den treneren.
Blandt alle motefenomenene vokser heldigvis fokusseringen på human behandling av hesten, og et hestehold med utegang og sosialkontakt, som tar hensyn til hestens naturlige behov, hele tiden (se den nye norske forskriften om velferd for hest.)
I 1987 publiserte det tyske sportsrytterforbundet (FN) en brosjyre, Ryttersport 2000, som åpnet forbundet for andre ridemåter og naturlig hestehold. Man påpekte manglende attraktivitet av rideklubbenes tilbud. I 1992 følte FN seg tvunget til å ta i bruk de såkalte Etiske Grunnsetningene, som krever at i all hestesport så må hestens helse og velferd komme først. I 1995 arrangerte FN et seminar om forholdet mellom Klassisk Ridning - konkurranseridning - og alternative ridemåter.
Hele veien stiger også interessen for å gå tilbake til den "ekte", Klassiske Ridningen, og med den antallet artikler, bøker og lærefilmer om emnet. I 1996 ble Phillipe Karls verk om dobbellongearbeidet oversatt til tysk, og spilte en viktig rolle i den oppblomstrende interessen for det Klassiske bakkearbeidet...
Og historien fortsetter.
Hva blir vårt bidrag?
I dag finns det ikke ti trenere lenger som rir etter den Klassiske
læren.
Oppdrettere leverer stadig bedre hester, og hestenes kvalitet må dekke til
rytterenes mangelfulle evner.
- Dr. Reiner Klimke, verdens mest framgangsrike dressurrytter
(nå død), kåret til århundrets rytter,
på en rytterkonferanse i Tyskland, 1998.
Enheten i Mangfoldet
Avsluttende vil vi gjerne påpeke igjen, at det er viktig å være klar over at ridningens, og dermed den Klassiske Ridningens historie, er svært bred og variert. Det finnes store forskjeller fra region til region, og det er mange individer og institusjoner som har gitt sine bidrag - mange flere enn vi kan nevne her. Så har vi f. eks. fokusert ovenfor på mellom-Europa, spesiell Tyskland, siden det var her at den formen for ridning, som er mest kjent i Norge i dag, først oppsto. Det samme gjelder for den "alternative" motbevegelsen til denne ridningen, som også er kommet lengst i Tyskland.
Vi har valgt ut, forkortet og tilspisset, for å skape oversikt, og gjøre hovedtrekk godt synlige.
Dette fordi vi mener at for å kunne "fordøye" og bedømme all den informasjonen om hest og ridning som man "bombarderes" med hver dag, trenger man en referanseramme som man kan sette informasjonen inn i. Viten om at menneske og hest har en meget lang tradisjon sammen, og at det faktisk allerede finns en hel skattekiste av vel begrunnet viten om ridning i vår felles kulturarv, så vel som at der er mange forskjellige ridekulturer, kan være en slik referanseramme. Mens en glorifisering av en enkel ridemåte, håndteringsteknikk, eller historisk epoke, bare legger opp til en overvurdering av noen få, og undervurdering av alle andre fakta.
Sannheter går aldri av moten
Poenget vårt er at man trenger faktisk ikke å oppfinne ridningen på nytt. De fleste problemer med hester kan forklares med at folk simpeltheten ikke er i besittelse av den viten og ferdigheten som skal til for å samarbeide med hester. Men denne viten finnes. Vi har ingen unnskyldning for å klandre hesten når vi mislykkes, eller for å bruke han som forsøks-kanin for alle slags nye mirakelkurer.
Fordi vi har muligheten, og dermed plikt, til å sette oss grundig inn i hva generasjoner av profesjonelle hestefolk har funnet ut for oss. Det står der og kan slås opp, i de anerkjennte lærebøker. Fordi så sant som det er at ridningens utvikling har vært helt avhengig av mangfold, og av at noen til et tidspunkt tenkte nytt og annerledes og dermed tilførte tradisjonen noe verdifullt - så sant er det at man altså igjen og igjen er kommet tilbake til visse grunnleggende krav som hesten stiller og som mennesket derfor må leve opp til.
Fremskritt har bare vært mulig fordi de store mestrene har hatt respekt for det som de fikk av sine forgjengere, og på dette grunnlaget kunne de bygge et samarbeid med hestene sine som var av en slik kvalitet, at det satte de i stand til å finne nye innsikter. Vi er overbevist om at dette fortsatt er veien å gå.
Kjærlighet kan gi i et øyeblikk, hva strev ikke kan gi i et helt liv.
Johann Wolfgang von Goethe
Den Klassiske forsiden |
Historie og definisjoner |
Den Klassiske Ridningens historie |
Klassisk Ridning, definisjon |
Om oss |
Sitemap
Våre bilder kan ikke kopieres eller brukes i andre sammenhenger
uten tillatelse.
Kildehenvisninger til illustrasjonene i teksten. Fra toppen:
Sist oppdatert:
Tuesday 18-Apr-2006 0:29
Sidene sees best med en nyere versjon av Mozilla Firefox, Netscape eller Opera
Utviklet av:
