Pure-Bred Shagya

Eventyret om drømmehesten

Pure-Bred Shagya: hesten for hva som helst - men ikke hvem som helst

Tenk deg at drømmehesten finnes.

Pen, edel, livlig - men samtidig snill, stødig, og trygg. Lett og elegant - men likevel sterk. Imponerende - men ikke upraktisk stor. Rask - men også utholdende. I stand til å samle seg - men også til å sprinte av gårde, og hoppe.

Den kan gjøre hva som helst, så man trenger bare den ene hesten, uansett hva man har tenkt å gjøre. Den koster lite, spiser ikke for mye, er hardfør, og blir gammel. Den er fornuftig og grei å håndtere, rolig og sikker på foten i terrenget, selvfølgelig. Men samtidig er den fyrrig, nobel og eksklusiv. Fordi en drømmehest må jo være en sjelden rase med glimt i øyet og glans og gloria i sin lange og stolte historie...

Tja, men hvis den fantes, da hadde selvfølgelig alle hørt om den, og prisen hadde vært astronomisk.

Eller?

Vel, en gang for lenge, lenge siden var det en mektig keiser. Hans rike hadde fått alt for mye bank i de mange krigene som var på den tiden. Han skjønte han trengte et bedre kavalleri, og dermed bedre hester.

Altså kalte han til seg tidens beste hestefagfolk og ga dem i oppdrag: Avl meg den perfekte hesten. Den som er alt i en og samme hest. Den skal storme fram i angrepet og holde ut på marsjen, og så skal den skinne i min livgarde...

Og hestefagfolkene, de fikk masse penger, og de reiste avgaarde og samlet alle de beste hoppene som fantes i hele riket, og kjøpte de beste hingstene som penger kunne skaffe. Og de drog mange ganger under store farer til orienten og hentet hjem det mest hardføre og hurtige og intelligente hestene som fantes, originalarabere, bare de allerbeste. Så store var keiserens krav at noen ganger så sa de på hundre, ja tusenvis av hester, for å kanskje finne en som var god nok.

Og disse beste av de beste tok de hjem, og krysset de med sine egne, og valgte ut bare de beste av føllene for å avle videre på. Så strenge var de at noen ganger ble opp til 8 av 10 føll rangert ut.

Når disse vokste opp, ble de solgt fra stutteriet, og det var disse hester som ble berømt i hele Europa som "kronen av hesteavlen". Offiserene ble belønnet med å få ri en slik hest, andere nasjoner kjøpte de inn til sitt eget kavalleri for de tøffeste oppdrag. De trakk også vogn, og skal ikke sjelden ha slått de tidlige traverne på middels og lange distanser. Også var de populære i landbruket, sterke og hardføre som de var. Og så skinte de i palassets livgårde, og ble kalt "Keiserens Hester"...

bakpart av en hest

Og til denne dag i dag forbedrer de mange andre hesteslag. Til og med når de er så få, har de konkurrert i de fleste disipliner mot hesteraser avlet spesiellt for denne ene disiplinen - og det er ikke sjelden de har vunnet. De har hoppet og gått dressur og feltritt og høye skole og distanseridning, blitt kjørt i konkurranser, vunnet i Westernridning - og vært snille familiehester...

Fordi de er jo tross alt drømmehesten.

Men det er sant at nesten ingen har hørt om dem...

Fordi de ble jo ikke avlet for å imponere tilskuere, men for å imponere rytterne sine. Ikke for å være showhester, men for å brukes.

Så de viser seg bare fullt ut når de brukes. Jo mer man krever, jo mer imponerer hesten.

Men det er få i dag som kan kreve på et slikt nivå som disse hestene ble avlet for...

På beite, og ved et overflatisk blikk, imponerer de sjelden. De har ingen av de tingene som lekfolk blir fenget av. De er ikke spesiellt store eller har en uvanlig farge. De springer og kaver heller ikke mye rundt. De har ingen ekstrem lang man... ingen ekstrem mektig hals... ingen ekstrem høye eller lange bevegelser... ingen ekstremt store øyne... ingen ekstremt små hoder...

Fordi det var jo poenget, det. De skulle ikke være ekstreme - spesialiserte på enkelte egenskaper og evner. De skulle være harmoniske og velbalanserte - slik at de er ekstremt gode å ri og kjøre, uansett oppgaven.

Men for å finne ut av det, ja, da må man kunne ri og kjøre...

Og derfor er det sannsynligvis fortsatt bare fagfolkene som kjenner til de.

Deres skjønnhet er som skjønnheten til et sverd av toledo-stål. Det er ikke mye pynt på den. Det er kvaliteten til selve klingen som gjorde den legendarisk.

Våre bilder kan ikke kopieres eller brukes i andre sammenhenger uten tillatelse.
Kildehenvisninger til illustrasjonene i teksten. Fra toppen:

1. Østerrikske kavalleri-offiserer observerer slaget (1815). Maleri av militærmaler Albrecht Adam. Ingen kildeinformasjon